HAR TRANSLIV NOEN BETYDNING?

Har transliv noen betydning?

Personer som opplever kjønnsinkongruens, ønsker å bli tatt på alvor og bli trodd på at de faktisk vet hvem de er, og få den behandlingen de ønsker. Det får vi ikke.

Publisert: 31.03.23 kl. 11:33 Oppdatert: 31.03.23 kl. 12:00

ESBEN ESTHER PIRELLI BENESTAD, cand.med.

^{Hva gjør du når de som ikke kjenner ditt fag skal bestemme hvordan du skal gjøre jobben din? Hva gjør vi når de som styrer har mindre forstand enn de som blir styrt? Da kjemper vi for en bedre verden}

Det er med sorg jeg på ny må snakke for transfolket, også kalt de av oss som opplever kjønnsinkongruens.

Så langt vi kan se tilbake i menneskenes historie, har vi vært der. Vi har blitt demonisert, drept, psykiatrisert, patronisert, og syndiggjort, i sum: Alvorlig diskriminert.

Men vi har også blitt feiret som særs begavede, som sjamaner, som mennesker med en særlig evne til kontakt inn i den åndelige verden.

Noen kulturer har altså fordømt oss, mens andre har løftet oss fram. Slik er det fremdeles, og i Norge kommer vi dessverre inn under overskriften: Diskriminering.

Ved Khom-undersøkelsen (Kjønn, helse og medborgerskap) fra 2018, utført ved Universitetet i Agder, sier 64 prosent at de har følt seg diskriminert av helsearbeidere, 47 prosent av sin familie og 43 prosent av statlige eller kommunale/fylkeskommunale byråkrater.

Det står ikke bedre til 4–5 år senere. Snarere har det blitt verre: Klienter/pasienter blir ikke lyttet til. Helsetilsyns-myndighetene tar ikke hensyn til det brukerne (i denne sammenheng, de som opplever kjønnsinkongruens) har å si.

Rapporter og anbefalinger øker i antall, samtidig som vi ser at de brukerorganisasjoner ønsker velkommen og anbefaler, blir satt til side, mens andre som ikke imøtekommer brukerperspektivet, får makt over utviklingen av helsetilbudet.

Dette rimer på ingen måte med den vekten det øvrige Helsevesenet legger nettopp på brukernes stemme. Hva kan være årsaken til at nye statsfinansierte utredninger om igjen og om igjen skuffer dem disse utredningene er myntet på.

Vi vet ikke!

Men vi spør: Hvor er brukerperspektivet?

Helsedirektoratet sier i 2022: «Brukermedvirkning handler om at brukere av helse- og omsorgstjenesten skal ha innflytelse på innretningen av tjenestetilbudet. Målet er å bidra til bedre helse- og omsorgstjenester.»

Helse og omsorgstjenestene på dette feltet har ikke blitt bedre i Norge de siste 20 årene, snarere tvert imot. Formaliserte helsetilbud mottar stadig masse klager fra pasienter og pårørende, uten at det får konsekvenser. Utøvd norsk helsepolitikk lytter verken til enkelt personer, grupper eller interesseorganisasjoner.

Helse- og omsorgstjenester blir dermed dårligere.

I mediene går det en debatt som går så langt som å si at vi ikke finnes. Ulike grupper fra ulike miljøer har gått i en hellig (?) allianse som benytter alles selvfølgelige ytringsfrihet til ytringer egnet til å skape angst, depresjon, selvskading og det som verre er.

Det offentlige ordskiftet rammer hundrevis helt personlig. Hvem kan føle seg velkommen i en kultur der nettopp din opplevelse av deg selv gjøres til gjenstand for hensynsløs offentlig debatt?

Som heteroverden i sin tid bestemte hva homoverden skulle mene om seg selv, er det nå hetero/cis-verden (de som opplever samsvar mellom tiss og kjønnsidentitet) som bestemmer hva transfolk skal mene om seg.

På den måten opplever den enkelte redusert frihet til å være seg selv.

Det offentlige helsevesenet mener seg kompetent til å vite bedre enn deg hvem du er. De hjelper deg kanskje dersom du oppfyller deres krav. Et av disse kravene er at alle skal ha en bred psykiatrisk utredning. Utredninger egnet til å skape følelser av mindreverd, krenkethet, sinne og det som verre er.

Det offentlig helsetilsynsvesenet snakker ikke med dem det gjelder, men baserer seg på utsagn fra personer som synes like uopplyste som dem selv. Det må gå galt!

Det er forståelig at mange får engstelige og forvirrede tanker og kommer med skadelige ytringer og utredninger, ettersom de finner det uforståelig at noen kan oppleve kjønn på annen måte enn tissen skulle tilsi.

Nå er det likevel slik at tissen verken har styrings- eller vetorett i livene våre, bortsett ifra når vi må på do.

Å bli gjort mentalt syk og fratatt evnen til å vite hvem du er, trenger i utgangspunktet ikke være noen tiltenkt fordømmelse fra kulturens side, men effekten er fordømt ubehagelig og dypt krenkende.

«Diskriminering er å nekte enkeltpersoner og/eller grupper den likebehandling de ønsker», sa sosialpsykologen Floyd Henry Allport i 1954.

Personer som opplever kjønnsinkongruens, ønsker å bli tatt på alvor og bli trodd på at de faktisk vet hvem de er, og få den behandlingen de ønsker. Det får vi ikke.

Alle ønsker at helsetilbud skal utvikles av fagfolk og brukere. Her i Norge har alle som måtte være interesserte stemmerett.

Personer som opplever kjønnsinkongruens, ønsker samme respekt fra samfunnet som andre har. Det har vi ikke.

Personer som opplever kjønnsinkongruens, ønsker å justere kroppene sine slik at de blir bedre å bo i. Det er det bare noen som får.

Personer som opplever kjønnsinkongruens dør mer enn andre, mye fordi de ikke blir godt møtt verken i kultur eller helsevesen.

Vi, brukerne, har rikelig grunn til å kjenne at våre liv ikke betyr noe.

Publisert: 31.03.23 kl. 11:33 Oppdatert: 31.03.23 kl. 12:00

2023-03-31T09:39:03Z dg43tfdfdgfd